I gresk mytologi er det en historie om Sirens som lokket sjømenn til deres død med en forheksende sang. The Sirens bodde på en øy omgitt av store, skarpe og farlige steiner. De sang så mellifluously og på en slik en fortryllende måte som sjømenn ble trukket til øya der deres skip ble knust mot steinene og de druknet.

Jason and the Argonauts ble reddet fra dem med musikk av Orpheus, hvis sangene var deiligere. Odyssevs og hans menn unnslapp ved å binde seg til master og plassere voks i ørene slik at de kunne passere gjennom uskadd. Det sies at Sirens selv begikk selvmord etter ikke å tiltrekke seg og lokke menn til å drepe seg selv.

I det siste har jeg blitt fristet og tegnet av den forførende sirenen kall selvmord. Jeg innser nå det er mer av et forsøk på å befri meg for den uutholdelige smerten av angst i stedet for en som ønsker å avslutte min eksistens. Livet har alltid vært dyrebart for meg, men dette sirene oppfordring til selvmord skjer hver gang smertene i livet er større enn mitt oppfattet evne til å takle det.

I de siste årene har jeg vært mest bevisst på hva jeg nå ser er selvmordstanker, hvor jeg forestille seg hva min død ville være og hvordan jeg skulle avslutte det hele. Jeg anser dypt og mye lengde den tunge, endeløse, nådeløs støt og toll på mine barn, min mann, min familie og mine venners liv.

Jeg vet også hvilken effekt det ville ha på min terapeut - hun ville bli ødelagt. Men den viktigste grunnen selvmordstanker ikke slår inn faktiske selvmord er at jeg har lært at alt i livet er midlertidig, flyktig og i stadig endring. Buddha sier at alt er forgjengelig, og dette inkluderer (for meg) den tunge vekten av mye psykisk fortvilelse.

Slå psykiske plager og lidelser i psykisk helse og velvære er avgjørende for min emosjonelle overlevelse. Ifølge http://www.urbandharma.org/udharma8/imperm.html

Tidlig buddhismen håndtert problemet med forgjengelighet i en svært begrunnelsen måte. Dette konseptet er kjent som anicca i buddhismen, som sier, er forgjengelighet et unektelig og uunngåelig faktum av menneskelig eksistens som noe som tilhører denne jord er stadig gratis.

Buddhismen erklærer at det er fem prosesser som intet menneske har kontroll og som ingen noensinne kan endre. Disse fem prosessene er nemlig ferd med å bli gammel, for ikke å falle syk, for å dø, for forfallet av ting som er forgjengelig og forgår på det som er egnet til å passere. Buddhismen antyder imidlertid at flukt fra disse er mulig og det er gjennom Nirvana.

Forgår av det som er egnet til å passere - dette er det som får meg gjennom det psykologisk hypoksisk hodet spenne som låser mine tanker i et ønske om å krasje og brenne og gå ut i en flamme av herlighet og avslutte min lidelse. Når man er forledet fra rasjonell tanke mot irrasjonalitet slutter ens liv, er det vanskelig å knuse gjennom taket av selvbedrag mot lettelse at “dette skal passere.”

Jeg ser inni meg og spør meg selv hva betyr selvmord betyr for meg?

Det betyr: Jeg har bare ett liv, og jeg er ikke sikker på hva som er på den andre siden. Livet er dyrebart, jeg kommer til å dø en dag uansett, hvorfor fremskynde det? Jeg er av natur en problemløser, jeg gir ikke opp så lett. Det er en ekstraordinær livskraft i meg som presser meg mot utvinning på om jeg liker det eller ikke. Min nylig funnet åndelige liv har koblet meg med universet. Jeg føler jeg har mye å oppleve og tilby verden.

Nå, hver gang de Sirens ringe meg, den tidligere uimotståelig forførelse av deres stemmer blir mindre og svakere, og jeg kan bryte gjennom at magnetisk lokke som brukes til å vri meg i mental kramper og spasmer og metaforisk blokkere mine ører ved å huske forgjengelighet av alt tingene.

Det er også den buddhistiske begrepet ikke-vedlegg. Jeg har gitt meg selv fra å prøve å få andre til å like meg, fra traumer av økonomisk motgang, fra å samle vesentlige poster og jeg nå konsentrere seg om samhandling og høy kvalitet forbindelser med noen få utvalgte mennesker, topp opplevelser som å gå og kommunisere med naturen, meditasjon og mindfulness, å være alene heller enn ensom i mine tanker, selvstendighet snarere enn desperate vedlegg.

Med Abraham Maslow i tankene, jeg skjønner mitt potensial nå heller enn å prøve å holde på denne dvelende følelse av at jeg er mindreverdig. Jeg har også lært å forenkle livet mitt så mye som mulig. Livet er absurd og en filosofisk syn og sans for humor er uvurderlig i denne merkelige og gale verden av våre.

Jeg har lært så mye spenst og oppfinnsomhet kan presse gjennom mine negative tankemønstre. Hva andre mener om meg er ikke mitt problem, og hvis jeg oppføre meg som best jeg kan da det er alt jeg kan gjøre. Jeg har lært og er fortsatt lærer at livet mitt er så dyrebar som neste person, og at jeg har også en rett til å bruke opp verdifull plass og oksygen på denne planeten.

Det har vært en livslang, tøff lekse å stenge ute at sirenen samtalen og lære at dette skal passere. Det er alltid klokt å huske at selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem.

Bilde fra http://bubosblog.blogspot.com - 2010_04_01_archive.html