Jeg har ofte tenkt på å kjøre for kontoret. Ikke le. Jeg mener det.

Som journalist har jeg brukt over tre tiår som søker og lytter til alle sider av en historie. Jeg er opplært til å være objektiv og rettferdig. Jeg vet hvordan de skal etterforske, utfordre og stille spørsmål, og jeg er ikke redd for å gjøre det. Jeg vet ikke suge opp til noen, og jeg er ikke tilknyttet noe politisk parti. Jeg rydde mitt eget hus og trekke mine ugress og ikke har noen udokumenterte arbeidere på lønningslisten. Jeg kan håndtere tidsfrister og en kjede-sag. Jeg vet hvordan de skal leve lønnsslipp til lønnsslipp.

Det er ikke penger eller et skjelett i skapet som holder meg fra å kjøre. Det er mine psykiske lidelser: alkoholisme og hypomani. Jeg skammer meg ikke over å være en alkoholiker eller å ha en bipolar lidelse. Egentlig tror jeg mine sykdommer ville gjøre meg til en bedre politiker. Treffer bunnen etterlater deg med ekte ydmykhet og ingen jobber hardere eller tenker utenfor boksen - waaaay utenfor boksen - mer enn oss folk med bipolar lidelse. De er sykdommer - akkurat som alle andre sykdommer, ikke sant?

Feil.

Jeg pleier å få en av disse svarene når jeg nevne at jeg har alkoholisme og hypomani.

1. Jeg har en bror / søster / venn som har depresjon / bipolar / gått gjennom rehab og han / hun virkelig sliter / gjør godt / virkelig messed up.

2. Det er flott at du er så åpen om det. Det må være så vanskelig for folk med depresjon - følelsen så dårlig og ikke være i stand til å snakke om det.

3. Jeg håper det regner morgen. Dette tørke det å drepe min hage. Det har gått to uker siden vi har hatt en god regnskyll.

4. Stillhet og se ut som jeg nettopp annon jeg var ikke på seg noe undertøy.

Jeg vet ikke hva freaks ut folk mer, alkoholisme eller bipolar eller kombinasjonen. Men kan du forestille deg hvordan en kandidat med disse sykdommene vil gjøre under en TV-debatt? Jeg har vært edru nesten 13 år, og jeg har ikke hatt en alvorlig depressiv episode i ca 5 år - selv om min mani fortsatt kan heve sin lekne lille hode. Likevel, uansett hvor mye tid jeg samle og hvordan åpner jeg er, er det stigma fortsatt der. Bare fordi jeg har "outed" meg selv betyr ikke at jeg ikke føler stigma.

Det er subliminal men jeg føler likevel stigma nærvær. Jeg kan lese tanker... "Jeg vet ikke om hun kan håndtere at" "Wow. Hun har mye energi i dag." "Hun har vært her hver kveld fram til 20:00 - hun er ok?" Når du kommer ut om sykdommen din, er du adferd sett og tolket.

Forestill deg hvordan det ville være for en kandidat. Abraham Lincoln og Winston Churchill slapp unna med det fordi det var de dagene før depresjonen ble ansett som en sykdom. Pre-DSM og Lexapro. Kan du forestille lederartikler, insinuasjon og beskyldninger? En psykisk syk kandidatens sykdommer ville formørkelse viktige saker, som for eksempel arbeidsledighet, forsvarsutgifter og utdanning. Uansett hvor hardt en psykisk syk kandidat prøvde å fokusere på reelle problemer, kan opposisjonen alltid bruke sykdommer å avlede gransking.

Jeg ønsker å tro at vi har gjort fremgang siden George McGovern falt Tom Eagleton som sin visepresidentkandidat visepresidentkandidat i 1972 etter McGovern lært at Eagleton var på Thorazine og hadde gjennomgått ECT behandling for depresjon. Fremgang har blitt gjort, men ingen kandidat i sitt rette sinn ville tout sin vellykkede kamp mot depresjon som hun ville en kamp brystkreft. Det finnes unntak. Tidligere Rhode Island kongress Patrick Kennedy ville snakke åpent om sin avhengighet og depresjon. Selvfølgelig måtte han gi noen forklaring etter sin bilulykke, og han er - på godt og vondt - en Kennedy.

For nå kommer jeg til å glemme politikk og feste med journalistikk. Forrige ukes gjeldstak fiaskoen var pinlig og ekkelt, og Herren vet jeg begått min andel av pinlige og motbydelig fiascoes tilbake i min drikking dager. Dessuten er det mye lettere å stille spørsmål enn besvare dem.