For fem år siden i dag var siste gang lysene gikk ut. Det var den dagen jeg traff bunnen av min sort hull. 25. April 2006. Jeg hadde vært fallende for en stund, men den dagen jeg gikk inn i et fritt fall.

Jeg sto opp om morgenen og gikk til en spin klasse på treningsstudioet. Jeg trengte noe å føle meg bedre. Siden jeg hadde fått rene og edru seks år tidligere, kunne jeg ikke lenger selvmedisinere med en flaske chardonnay eller en joint. I stedet brukte jeg endorfiner.

Jeg fikk på min sykkel på 6 am. Jeg tråkket hardt. Leppene mine flakset som en veddeløpshest exhaling hardt. Svette dryppet fra nesen min og skum dannet i hjørnene av munnen min. Ingenting. Raskere. Hardere. Raskere. Hardere. Ingenting. Ingen endorfiner. Bena mine vaklet da jeg gikk av sykkelen. Ingen endorfiner. Ikke noe hast. Nei ingenting.

Jeg dro hjem, dusjet, skiftet og fikk klar for arbeid. Jeg gikk gjennom lobbyen av avisen der jeg jobber og følte meg helt koblet fra kroppen min. Det var som jeg ser på meg selv. Jeg satt ved skrivebordet mitt, og det er når lysene gikk ut. Jeg husker ikke om jeg gråt, men jeg dro. Spillet er over. Sayanara. Lyser ut.

Folk lurte på hvor jeg var. Telefonen ringte, men jeg svarte ikke det. Jeg sendte redaktøren min en tekst. Jeg husker ikke hva den sa noe til effekten "Jeg kan ikke jobbe. Jeg kan ikke snakke. Jeg vet ikke når jeg kommer tilbake."

Det meste jeg følte kataton. Det var som jeg hadde blitt nummen til kval. Jeg kunne ikke fokusere. Jeg stirret. Til slutt ringte jeg en venn som har lidd hele livet med bipolar lidelse I. Forferdelige rask sykling. Jeg husker ikke mye av samtalen - hvor er din datter? Tenker du på å drepe deg selv? Du må gå til sykehuset?

I stedet endte jeg opp på kontoret til en sykepleier utøveren. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk det - jeg må ha drevet meg selv. Jeg fikk senere vite at hun og mine venner var en frosk hår fra å sette meg på sykehuset. Det var en av de verste dagene i mitt liv, rett opp der med dagene mine foreldre døde.

Jeg følte meg så skamfull og svak og likegyldig og håpløs og nummen. Jeg sluttet å spise. Jeg kunne ikke sove. Det tok to måneder med hvile, behandling, bolig behandling og mer hvile før jeg var godt nok til å gå tilbake til arbeidet. Ingenting har vært den samme siden.

Jeg har viet livet mitt til aldri, aldri å falle inn i en annen alvorlig depresjon. Det er som det var livet mitt før depresjon og nå er det liv etter depresjon. Jeg gjorde en grundig oversikt over min mentale helse og så klart jeg hadde lidd flere store depresjoner før - hver og en gradvis verre.

Odds er jeg vil lide en annen. Jeg vet det. Så, jeg er alltid påpasselig med hvor mye jeg sover, hva jeg spiser, folk jeg velger å være med, og hvor mye jeg jobber. Jeg er ikke alltid like flinke til det, men jeg fortsette å prøve. Jeg vet at min depresjon kunne drepe meg like lett som kreft.

Jeg sto opp i morges uvitende om dette jubileet. Jeg dro til treningsstudioet, hunden parken og deretter til min sykepleier utøveren for min 3-måneders kontroll. Vi pratet, hun ga meg noen gode råd, som hun minnet meg var min å følge - eller ikke. Hun fornyet mine resepter, planlagt vi en annen avtale, og jeg dro.

Det var ikke før i ettermiddag at jeg innså at jeg hadde sittet på kontoret hennes nøyaktig fem år siden. Knapt i stand til å snakke. Mager. Hollow eyed. Ikke egentlig ønsker å leve.

Fem år, akkurat.

Fantastisk.